Om å få ta del i hverandres smerte

ESSAY
Det er kaldt nok nå. Hvordan kan vi beskytte kapasiteten til å empatisere og bygge strukturer for frie, modne samfunn midt i krigstid, klimakrise og med fremveksten av en ny generasjon autoritære ledere? Et essay om brobygging i grusomhetens år.

Av Aili Røtterud Løchen, psykolog

——

Jeg setter meg ned i desember for å kjenne på det siste året som har gått. Jeg har vel knapt i løpet av min levetid opplevd et år som har vært dystrere med tanke på håpet for den umiddelbare fremtiden og vår kapasitet til å finne gode, kloke løsninger mot tryggere, sterkere og friere samfunn for alle. Jeg har venner og bekjente i Palestinabevegelsen, blant norske muslimer og norske jøder som jeg lytter til og snakker med. Jeg har en bredt sammensatt omgangskrets, og alle virker å late til å spørre seg hvilken tid og verden vi egentlig har landet i. Hvilken verden vi nok har vært i lenge uten at vi alle har kunnet se det og kjenne på det.

Det er kaldt nok nå

De mest presise ordene jeg får tak i for å beskrive hvordan jeg har følt meg mens hele haigapet på Gaza har åpnet seg og hvor verdenssamfunnet ikke har maktet å gripe inn, går i retning av ‘nummen’ og ‘i tusen biter’. Jeg ser lyset gå fullstendig hos mange jeg bryr meg om, hos venner med ulik minoritetsbakgrunn, venner som har opplevd tyngden av rasismen som fortsetter å leve i beste velgående i samfunnet vårt, og også fra venner i det jødiske miljøet som har gått gjennom sin verste retraumatisering siden krigen i møte med et Norge og en samtid som fortsatt ikke har gjort opp for sin egen vemmelige etterkrigspolitikk og unnvikelse. På de mørkere dagene kan det kjennes som minoritetsperspektiver først får plass her til lands når vi kan smykke oss med dem for å fremheve vår egen frihet og godhet, og ikke når den kommer som en reell korrigering av historisk og eksisterende utnyttelse.

På de mørkere dagene kan det kjennes som minoritetsperspektiver først får plass her til lands når vi kan smykke oss med dem for å fremheve vår egen frihet og godhet, og ikke når den kommer som en reell korrigering av historisk og eksisterende utnyttelse.

Et glimt av en motstandskraft vokser i meg når jeg tenker på politiske strømninger og avgrunner i samfunnet som nettopp er tjent med at kløftene bores enda dypere fordi samtalen er blitt så giftig og utsatt nå at mange av oss er sinte, såre og utnyttbare. Jeg hører moderate stemmer snakke om den historiske pendelen som svinger, men selv om det kan være sunne og naturlige svingninger mellom konservative og liberale stemmer i samfunnet, ser det vi er vitne til nå mer ut som en enorm voldssyklus som kan og vil sluke oss alle om vi lar den.

Jeg er helt uinteressert i å se hvor langt ned i mørket det kan ta oss. Det har slukt Gaza foran øya på oss med vestens godkjenning. Vi står overfor en tid der vi trenger å improvisere og snuble oss fram for å kunne bygge broer som verden ikke kjenner til ennå. Vi må akseptere at vi ikke vet hvordan de beste skrittene fremover ser ut fordi ingen av oss holder alle bitene. Vi må også trolig akseptere at vi til nå ikke har hatt hverandres rygg tilstrekkelig til å møte denne tida – til det har muligens den emosjonelle avstanden vært for stor, og det har gjort oss sårbare. Kanskje kan vi komme sammen med andre premisser og et mer ydmykt utgangspunkt med denne erkjennelsen. Det er helt åpenbart at unge voksne generasjoner i dag trenger å gjenoppdage nytten av robuste, sterke fellesskap og at vi organiserer oss på tvers av våre ulikheter.

Lærdom fra psykisk helsearbeid – å bedømme det intensjonelt giftige, grensesette for det skadelige og empatisere med det vonde

Som helsepersonell har jeg gjort meg viktige erfaringer om hvordan vi mennesker reagerer når vi eksponeres for lidelse over tid og hva man kan trenge for å ivareta seg selv og andre. Det kreves av oss å både beskytte kapasitet for empati for menneskelig smerte, samtidig som man beholder det som trengs for trygg grensesetting og bedømming av det som er skadelig eller giftig for at tillit og bånd kan oppstå. Hva er selve grunnlaget for at vi blir modige, nysgjerrige og åpner opp for hverandre?

Kapasitet for andres lidelse avhenger av vår tilknytning og forpliktelse til hverandre

I noen kretser hersker det en oppfatning om at andres traumer er skadelige eller i seg selv primært belastende å bevitne og lytte til, og noe man helt enkelt må ‘grensesette overfor’ eller ta avstand fra. Jeg vil argumentere for at det skadelige potensialet ved å ta inn andres smerte avhenger av ens egen trygge forankring og tilknytning til sterke fellesskap. Hvis det å være mottaker for andres smerte går utover din egen kapasitet for håp for verden og fremtid, er det klart at dette kan oppleves som skadelig. Men årsaken er ikke det traumatiske som ble delt og bevitnet, men at du selv fortsatt trenger sterkere støtte og gjensidig forpliktende bånd til andre rundt deg.

Hvis det å være mottaker for andres smerte går utover din egen kapasitet for håp for verden og fremtid, er det klart at dette kan oppleves som skadelig. Men årsaken er ikke det traumatiske som ble delt og bevitnet, men at du selv fortsatt trenger sterkere støtte og gjensidig forpliktende bånd til andre rundt deg.

Mot, empati og klokskap vokser i oss som en form for relasjonell modning når vi mennesker kommer sammen med en gjensidig forpliktelse til å ta ansvar for vårt eget. Midt i individualismens historiske toppunkt trenger vi å akseptere at vi aldri var ment å gå veien alene. Når vi stenger ned og blir numne trenger vi alle å åpne opp, lene oss på hverandre og koble oss på hverandre igjen, se nummenheten i kontekst av vår egen fortvilelse og hvilke behov det faktisk gis uttrykk for. Behovet for å kjenne et snev av trygghet og beskyttelse i denne verden. Og den aller sterkeste vil vi alltid ha gjennom at vi kjenner hverandre.

Hjertet og kapasitet for å ta imot, empatisere med menneskelig smerte styrkes eksponensielt av robuste, trygge fellesskap. Hvis lidelsen er av den sorten som får deg til å tvile på alt det gode i verden, kan det hende du også trenger uvanlig trygge og modige fellesskap for å ikke knebles av håpløshet og frykt i denne tida. Noen av disse fellesskapene eksisterer allerede rundt oss, men det er tydelig at vi blir nødt til å bygge mange av dem fra grunnen av fremover – ellers ville vi neppe vært der vi er nå.

Motstand i en sammensatt flokk

Mange av de som brenner mest for å synliggjøre glemt menneskelig lidelse og jobbe mot systemisk vold og urettferdighet har selv erfaring med å isoleres i smerte. Vi må ta vårt eget behov for bånd og fellesskap på alvor i engasjement og motstandskamp og lene oss på de tryggeste menneskene rundt oss, uavhengig av bakgrunn. Vi må gradvis få erfare hvilken forpliktelse og kapasitet i oss som vokser av å kunne vise sårbarhet, vise oss slik vi er.

Hvis du ikke vet hvem disse tryggeste, varmeste lederne rundt deg er ennå er tiden moden for å improvisere. Noen ganger er de blant våre nærmeste. Andre ganger er de mer perifere – en venn en ikke har snakket med på mange år, en gammel sjef fra en tidligere arbeidsplass. en lærer som så en for første gang. Behovet ditt for å åpne opp for andre, la masken falle og dele det du kjenner på og står i er trolig sterkere og oftere enn du selv bevisst tror du trenger det hvis du kjenner deg nummen og håpløs.

De siste årene har vært mørke nok til at enkelte i smerte erklærer menneskerettighetene som floskler i umodne systemer uten ressurser og kraft til å implementere dem. La oss likevel ta noen nye, improviserende, seige skritt fremover som ikke tjener de verste og mest autoritære strømningene i samtida. Kapasiteten vår til å sørge over tapene våre og næringsgrunnlaget for empatien vår går i dvale når det ikke lenger oppleves trygt nok å være sårbar rundt oss. Når dette skjer med mange nok mennesker på en gang kan det forandre spillereglene for samfunnet og forgifte tilliten og forskyve grensene mellom oss.

La oss bruke det vi har av krefter til å gjenkjenne de andre rundt oss med ulik bakgrunn som er sensitive for denne samtiden, og dele erfaringer av hva vi har sett de siste årene for å hjelpe hverandre. La oss ta tak i tida vår og gjøre denne seige brobyggingen sammen.